Heihei! Ja, jeg lever fremdeles.. Den siste tiden har ting vært utrolig tungt for meg.. Så har liksom ikke orket å tenke på bloggen + all den andre bullshiten. Dette innlegget blir ikke skrevet fordi jeg vill ha noe som slags oppmerkomshet eller whatever. Jeg har nevnt det mange ganger her på bloggen at jeg blogger om følelsene mine og mye annet. Tvinger heller ingen av dere til å lese det! Men hadde jeg fått tips av noen av dere, hadde jeg blitt superglad for det. 

Jeg som også 99% av alle ungdommene har mistet min aller bestevenn som faktisk sto meg aller nermest! Det er ikke snakk om bestevennina mi som jeg overnatter hos, drar til byen med, snakker om de kjekkeste guttene med eller chatter med på facebook. Denne gangen er det snakk om bestevennina mi som jeg snakket med om alt, som koste oss på lange fine turer i skogen i både fine og dårlige værdager, som arbeidet og slappet av sammen. Altså Tærna ( for de som ikke har fått det med seg, halvforhesten min som jeg hadde 1.5 år ) Det er jo ikke akkuratt nettopp at dette skjedde, men en månde siden eller noe. Jeg kan love dere, for hver dag som går har jeg bare dårlige og dårligere magefølelse og faktisk angrer mer og mer. Bildene og videoene av oss blir bare mer og mer sett, og tårene kommer frem myye oftere enn de gjorde for 1 uke siden. 


1 rideøkten min som forrytter på Tærna.

Jeg har jo Romfo, til og med på helfor. Men av en grunn, jeg er egosistisk. Jeg har skuffet Tærna, men også meg selv denne gangen. Hvorfor? det skal du få vite nå. Alle forryttere sier vell at forhesten sin er drømmehesten, og at det alltid ska være de 2 og slikt. Dette sa jeg også om Tærna min første tid med henne, enda jeg faktisk ikke kjente hesten i forholdt til hva jeg gjør den dag i dag. For ca. 10 månder fikk jeg beskjeden om at de skulle selge ponnin, men at de ville selge henne til meg. Ettersom mamma og pappa ikke har noe imot at jeg skal kjøpe meg hest, hvorfor da takke nei? Siden jeg fikk det spørsmålet har jeg alltid sagt til Tærna at nå skal vi bli ett team og jobbe sammen! Det er nå det virkelige eventyret starter og at vi alltid skal holde sammen helt til siste slutt! 


En rideøkt i høst

Var og besøkte bestevennina mi i går..♥ Satt slik leenge og bare snakket.

Vi begynte å jobbe virkelig! Vi lærte oss sprang, lange tøyler, aleneturer, kjøreturer og triks, woow spørr du meg! Så kom det en periode der ting raste sammen for meg, alt ble bare fucka. Det ble vell bemerket på både Tærna og meg selv. Vi jobbet ikke på det samme viset, jeg klarte jeg ikke i det heletatt å håndtere hesten.. Var innimellom så sint og lei meg etter en rideøkt at jeg satt igjen med tårer og ingenting annet - men så feig å avslutte her, det gjorde jeg virkelig ikke. Satt meg opp hver gang og fikk masse hjelp og støtte fra Laila, og prutselig ble vi ett team igjen. Vi jobbet med masse bakkarbeid og varierte treninga masse! Vi begynte faktisk å kose oss sammen igjen. Der var Tærna også min livredder, hun har alltid vært her for meg og viste alltid hvor jeg fant henne. En annen ting jeg skulle kanskje skal ha startet innlegget med, er at det va henne som fikk meg til å begynne å ri igjen. Før jeg begynte å ri Tærna hadde jeg ikke ridd på 2-3 år eller noe, jeg var liiivredd etter ett fall jeg opplevde i 7.klasse. Hun har også lært meg at hest er såå mye mer enn å bare sitte på ryggen og springe i full fart. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har gjort mye annet enn å ri det siste halvåret, kansje en gang i månden var jeg ute å ridde. Resten brukte jeg på bakkearbeid og mye annet, rett og slett koste oss sammen på en annen måte enn å springe overalt. For treningen fikk hun på en annen måte enn å springe :-) (ikke noe i mot de som gjør det!!) 


Den første sommeren sammen ♥ 

Og gjennom alt vi gjorde sammen bygde vi ett enormt stort vennskap til hverandre, med masse tillit, kjærlighet og samarbeid. Du var kanskje den hesten som ble sett på som lateste og tregeste. Aldri i verden om du var det etter regelmessig trening og variasjon. Du ble til den hesten som lå nest fremst på turene, som sprang ifra varmblodshoppa Alfi i langbakken (da var jeg stolt!!!!), kunne slenge fra deg ett lite bukk og faktisk var utrolig glad for å komme i form! Det så jeg utrolig godt på henne - godt å tenke på! Du er en fjording, som har dine egen vilje og din egen mening i det meste. Men du er også en hest som kan bli det mest utrolige, iallefall har du vist meg akkuratt dette. Du lærte deg en hel haug med masse forskjellig, men du klarte også å lære meg masse.


Den aller aller første gangen jeg var med Camilla i stallen å ridde henne for aller første gang

Jeg hadde også dyretolk på Tærna. Der hun sa at vi hadde det kjempefint sammen, der hun også sa hvordan vi var sammen og slikt. 
hun sa hun var en mamma for meg, og at jeg var hennes lille jente. Hun var glad for at jeg var der og at jeg kunne snakke med henne om alt, uansett om hun selv så på meg om noe var galt eller ikke. Om du ikke har lest det innlegget tidligere eller om du vill lese det igjen så kan dere lese det her!


♥ Loveyou

Den uka jeg var på rideleir, så kom Camilla entur, så vi tok en photoshoot med oss 4.

Mamma og Laila snakket sammen rundt den 1.juni tror jeg, og da ble de enige om at jeg skulle få kjøpe Tærna etter jeg hadde skaffet meg jobb. De la også ned rideskolen 1.juni tror jeg, men jeg skulle fremdeles få ha Tærna på for fram til jeg skulle kjøpe henne. Så var det en onsdag jeg hadde bestemt meg for å ri til første grinda langs Grøtvatnet. 5 meter før vi skulle snu skatt hun så jeg fløy av og hun sprang tilbake til flokken mens jeg måtte gå hele veien tilbake med vond kropp. Har skrevet om fallet her på bloggen før. Men iallefall så ble salen ødelagt under fallet, ettersom all vekta mi kom på ene siden av salen og i tillegg til at jeg ble dregd 2-3 meter etter hesten så ble ene lærfestet ødelagt så salen måtte inn på reperasjon.. Noen dager etter fallet ringte Laila meg. Det var da jeg fikk telefonen om at jeg måtte ta en pause fra Tærna.. 5 minutt seinere kom mamma inn på rommet, for Laila hadde snakket med mamma litt tidligere på dagen om akkuratt det samme.


Stygg man... er så sinnsykt stykt når man holder på å spare til lang man.. Ser så jævla ustelt ut! jaja


En av de første turene da jeg og Camilla vart forvert til Bella og Tærna ♥  thebestteam

Etterhvert så begynte tankene å surre noe enormt.. Jeg spurte mamma daglig tror jeg, om jeg skulle finne meg ny hest, eller om jeg bare skulle vente. Mamma foreslo at jeg skulle lete, for ingen viste hvor lenge jeg isåfall måtte vente. Hadde jeg hatt valget den dag i dag, hadde jeg sluttet med hest til jeg fikk henne tilbake. 
Jeg tenkte på meg selv og mersom dreit i drømmehesten. Hva med løftet til meg selv og Tærna? Skulle jeg bryte det for at jeg ville holde på med hest, fordi jeg ikke kunne vente?! Jeg er egoistisk, det er egoistisk jeg er. 

Romfo er også herlig, men laangt ifra på den samme måten som Tærna. Ingen kan virkelig slå henne i noenting, ikke at noen klarer det eller for min del. Kan vedde på at dere som leser dette her nå ikke skjønner hva jeg snakker om, fordi det sikkert er en hest. Hun er en helt spessiel hest med verdens herligste personelighet og nydeligste utseende. Vi har ett vennskap som er vankelig å slå.. Men uten henne føler jeg meg så alene.. Føler at jeg sitter alene heletiden.
Jeg er ikke lengre den samme som jeg var med henne. Var på besøk hos henne i går.. Kastet meg rundt henne og gråt i nesten en halvtime.
Du betyr så jæævlig mye for meg♥ 


Dette er min bestevenn, og aldri om vi skal splittes! For vet dere hva!? Nå har jeg sittet siden klokken 10 og skrevet dette innlegget, redigert video og grått pga alt. 
Nå er klokken 04.19 og jeg skal faktisk opp og begynne å leite etter jobb! For denne ponnien er altformye verdt for meg enn noen aner. Dette er ett mål jeg skal klare - JEG SKAL BLI TÆRNAEIER!♥ Dette innlegget skulle egentli bli postet i natt, men det tok 5 timer å laste opp videoen på youtube, just so you know!

 


Jeg er så utrolig stolt over deg! Loveyou




Ettersom jeg var til Ann Kristin i kveld, så satte vi oss ned å snakket om litt diverse. Vi kom fram til at vi begge hadde tenkt å skrive om hvordan vi sliter psykisk og fysisk. Ingen av oss hadde snakket med hverandre om dette tidligere, så egentlig er vi utrolig like! Så til dere som leser både min og Ann Kristin sin blogg, dette er ikke noe hermetter-gåsopplegg! Jeg har sittet i flere uker å tenkt på om jeg faktisk skulle dele dette med dere, men nå må jeg bare få det ut! Så ettersom jeg synes det er utrolig tøft av meg å dele dette med dere, vill jeg kun ha positive tilbakemeldinger. Har du derimot noe negativt mot dette kan du holde dette for deg selv, ettersom jeg sliter nok fra før av! Vær så snill..

Alt startet når jeg allerede var 5-6 år, og mamma og pappa fant ut å flytte fra hverandre. Denne tiden ble veldig tung for meg, uansett om jeg var lita. Det startet først med at jeg begynte å nappe øyenbryn og etterhvert øyenvippene. Dette var vell min måte å reagere på! Det ble min måte å si ifra om at jeg var lei meg på. Jeg tenkte vell egentlig ikke så masse over det. Folk spurte jo litt heletiden om hvorfor jeg ikke hadde øyenbryn og øyenvipper, men jeg var så bestemt på at slik var det og slik blir det. Jeg svarte bare ærlig og selvsikkret at jeg nappet det bort når jeg var mindre. Angrer aldri på at jeg har sagt sannheten heletiden. Det er jo trist at jeg ikke har fine bryn og lange vipper.. Det så kjedelig å gå på sminkebutikken sammen med vennene dine å se at de tester ut den nye bra'e mascaraen som kom ut i går. Jeg har prøvd å la øyenbrynene og øyenvippene vokse ut igjen, men enkelte plasser vokser det altså ikke ut igjen, så da blir det altfor rart! Så ja.. Jeg må vell leve med det slik som det er nå. 

Når jeg gikk i 3-4 klassen begynte jeg å klippe pannluggen helt ned heletiden. Dette husker jeg ikke helt selv, men både mamma og pappa har sagt det. Jeg fikk helt forbud på å holde på med saks, så ille var det tydelighvis. Men ettersom jeg kun klippet det så voks det jo kjempefort ut igjen, ettersom håret mitt vekser ganske fort da! heldighvis :-)

Jeg var aldri til legen med dette. Jeg klarte faktisk å slutte med det, helt til april 2010! Da det ble slutt mellom meg og kjæresten. Dette gjorde meg helt knust innvending og jeg ble så utrolig lei meg.
Er vell noe av det værste jeg har vært igjennom. Denne gangen gikk det ikke utover verken øyenvippene eller øyenbrynene, men derimot håret! Det er en slags "sykdom" eller hva jeg skal kalle det. 
Det heter ivertfall trikotillomani, det er kategorisert som selvskading, som negelbiting, kutting og slikt. Det som er med trikotillomani er vell at det går utover det psyiske og ikke minst det fysiske. 
Det er utrolig mye som stopper meg pga. dette. Jeg kan ikke dra i bassenge med venner, kan ikke ha gym uten lue, jeg sover med lue hvis jeg liggover over til andre og motsatt + myye mer! 
Nesten alt stopper meg kun fordi jeg skjemmes. Jeg skjemmes så grenseløst! Går alltid med en angst om at folk skal gå forbi med og bare prutselig rive av meg lua, hva skjer da liksom?
Sånn er det overalt. Skulle liksom ønske jeg kunne stenge meg inne på rommet mitt med 10 luer, og hette og knyte det sammen slik at kun munnen vises. Jeg vet altså ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Nå som jeg er ungdom er det jo veldig mye av utseende som teller, uheldighvis! Alle sammen har liksom så langt og fint hår, kan gjøre hva de vill med det, mens jeg.. jeg sitter med lue å kan liksom ikke gjøre noe annet. Jeg blir så irritert og lei meg når alle sammen snakker om hvor stygt håret sitt er, eller hvor kort det er, at de ønsker seg lengre hår osv... At de irriterer seg over en liten ting med håret liksom, en liten krøll eller at det ble litt for kort når de klippet jeg sist. Vær i det minste fornøyd med at du har hår på hodet! Faenaltsåå

Nå tilbake til april 2010. Når det ble slutt mistet jeg alt som het skolekonsentrasjon. Karakterene gikk ned og fraværet gikk opp. Det var vist nå den tøffeste tiden for meg skulle komme. Jeg begynte å nappe hår, og det ble jo tynnere og tynnere for hver dag. Jeg fikk stadig spørsmål fra de i klassen om jeg hadde klippet meg og slikt, selvfølelig svarte jeg ja! Fikk jo masse komplimanger på at det var så fint og slikt, men var altså ingen som viste grunnen. Ikke engang mamma eller pappa. Det var vell i en julemiddag at jeg fikk beskjed om å slutte med det tvært, før det ble altfor ille. Jeg skjønte det jo straks, men hvordan viste denne personen dette? Hun sa at hun hadde lagt merke til det eller noe, iallefall. Det var da pappa fikk vite det for første gang. Mamma ville ha meg med til lege for å skjekke hva det var som feilet meg, for jeg sa bare at jeg hadde lite vitaminer i kroppen. Det er jo faktisk sant, men det er jo ikke det som var grunnen. Etterhvert fikk hele familien vite det og, jeg fortalte det til bestevennina mi som det var den gangen. Jeg fikk masse støtte og slikt fra de, og det hjalp fryktelig. Jeg fikk med også halvfor hest i denne perioden. Dette hjalp meg endel psykisk, for å få opp selvtilliten. Det hjalp kjempe masse! 

Så nå var det på tide å komme til sommer, da lengre ikke lua kunne være å i 30 grader. Jeg fikk ofte spørsmål om jeg skulle snart ta av meg lua, og det ble endel negative ting om dette. 
Så derfor begynte jeg å sette opp det likke håret jeg hadde igjen i en liten hestehale med sånn pannebånd. Så skulle jeg på min første fest for denne sommeren, og det kom stadig spørsmål om hvorfor håret mitt var slikt osv.. Da svarte jeg som jeg gjorde til mamma, at jeg hadde lite vitaminer og slikt. Jeg fikk også ett spørsmål om hvordan det gikk med meg.
Så spurte jeg hvordan det, så fikk jeg høre at det hadde gått rykter om meg at russen hadde bettet meg fast og skinnet meg helt! Dette var jo ivertfall ikke sant, det ble så jeg ble utrolig lei meg. Så turen gikk hjem nesten rett etterpå. 

Jeg var utrolig redd for hvordan det skulle bli å starte på Melhus videregående til høsten. Kjente nesten ingen og jeg kom med lue og lite hår liksom. Hva ville folk synes om meg? 
Var så utrolig redd for å bli mobbet og ikke få noen venner. Jeg fant noen som var ganske så lik meg og vi ble jo til en gjeng på 4 stk. De er noen av de beste jeg vet av! Jeg er så stolt over de, de er virkelig super♥ Bare ei av de veit at jeg sliter med hårnapping, men nå får vell de andre lest det også! Jeg klarer aldri å gå inn i meg selv for å snakke om det. Klarer liksom ikke å komme ut med det, fordi jeg skjemmes så utrolig masse. Jeg har også prøvd å gått på hypnose, gått til psykolog osv slikt.

I vinter fikk jeg opplevd at 2 stk. tok av meg lua på klubben. Da kom virkelig tårene på og jeg sprang ut! Heldighvis har jeg verdens beste venner som støtter meg uansett hva. 
Enda da var det ingen av vennene mine som viste noen ting. Så jeg latet enda som om det var pga. vitaminene. Etterhvert begynte dagene mine å bli bare værre og værre, og til slutt randt virkelig alt over for meg. Jeg var så sliten av å holde alt inn for meg selv. Dagene var virkelig meningsløse og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. Jeg bestemte meg for å snakke med Renete og Ann Kristin om dette. 
Jeg fikk akkuratt den støtten og ordene jeg trengte. Endelig tenkte jeg. Det ble etterhvert slik at jeg ville dele det med de andre som sto meg nærmest, og fikk de ordene og slikt som jeg trengte der også!
Å vite at du har så masse støtte og venner rundt deg, det føles virkelig godt!! Så nå har jeg bestilt meg extention som kansje kan hjelpe meg litt :-)

Så nå bestemte jeg meg for å dele det med dere andre også, håper at noen kan vise litt medfølelse.. Uansett om jeg vet at noen kommer til å missforstå og kansje bruke det mot meg. 
Men uansett, jeg føler meg sterk som faktisk tørr å gå fram med dette. Men jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Men håper uansett at dere kan ta meg for den jeg er og hjelpe meg istede for å slenge ut dritt om meg eller noe.
Tusen takk til dere, verdens beste venner og familie! Kan virkelig ikke takke dere nokk!  Elsker dere allesammen...

 




Tenkte å ha ett temainnlegg igjen om vennskap, noe som er utrolig viktig for meg! Dette med venner og slikt er så utrolig viktig, så synes jeg måtte ta det opp! :-)
Neste uke tenkte jeg å skrive om mobbing, ettersom jeg og 3 stk til skal på Gimse Barneskole i 4.klasse å ha foredrag.


Jeg har sykt mange gode venner, hva skulle jeg gjort uten dem ? Det spørsmålet har jeg spurt meg selv om mange ganger. Det er jo så utrolig viktig å ha venner man kan føle seg vell med og kan vise sitt verste og sitt beste med. Jeg mener vennskap bygges opp på tillit og ærlighet, og etterhvert andre ting! Klarer ikke noen av vennene mine å være helt ærlige med meg, ligger vi ikke innen samme personlighet, altså.. da synes jeg ikke vi har så mye å gjøre med hverandre lengre! Dette kommer jo selvfølelig opp i hvilken situasjon det er, men ja.. Dere skjønner vell litt om hva jeg tenker. 

Jeg har selv venner som jeg kan være meg selv med 110%! Jeg ser opp til de på alle måter, snakker om alt og ingenting, og de har virkelig vist meg hvor mye jeg betyr for de.
Er utrolig sjeldent jeg er hjemme nå for tiden. I løpet av de siste årene har jeg fått meg supre venner som jeg aldri kunnet byttet ut med noe annet her i verden!! Har selvfølgelig hatt både oppturer og nedturer, men ett vennskap eller to, men det er ett bevis på at vi tørr å stå imot hverandre.Noen har jeg mistet og noen andre har jeg blitt extra godt kjent med. Jeg savner jo selvfølgelig slikt ting var før... Men samtidlig har jeg aldri kommet til å truffet de som står meg nærmest nå :-) 

Det er godt å vite at jeg faktisk har de rundt meg til å støtte meg. Endten om dagen er bra eller dårlig. De får meg alltid til å smile og le, bare med tanken på de. Leser stadig vekk at jenter og gutter føler jeg brukt av sine egene venner - hvor sykt er ikke det å tenke på!? Er det en ting i verden en person skal ha, så er det kjærlighet og omsorg fra andre enn bare familien, altså venner!
Merker utrolig godt hva mine venner har gjort for meg, og kan virkelig ikke takke de nokk! 

Ett eksempler når det ble slutt med Einar, da var jeg fryktelig lei meg. Hadde kjærlighetssorg i over ett år.. Må innrømme at jeg enda liker han litt!
Ting var super vanskelig for meg, noe som gjorde det enda værre når det kom til skole og andre ting.
Men at ting har blitt såppas bra den dag i dag, er kun takket mine verdens bestevenner♥ De har hjulpet meg på mine værste dager, men også vært superglad med meg på mine beste dager. 






HAHAHAHAHA






Hva er din mening om vennskap?




 


 




Hva faen er greia med dyremisshandling!? Tenk å synke så lavt at det er nødvending å pine sine egne dyr! Blir så sykt forbanna!... Fikk sett noe helt forferdelig for noen dager siden - det har virkelig sjokkert meg!! Tårer og sinne tok virkelig over der.. Så nå blir det vell sak og diverse etterhvert! Men er så utrolig godt at vi har gjort noe godt.. Takket være meg og mine gode venner hadde vi aldri klart å gjort noe så godt som i den dagen. Saken er anmeldt og diverse patruljer er satt in - endelig skjer det noe! I ettertid har vi alle sammen tatt det veldig tungt.. 
Det å misshandle dyr, det er ikke i nærheten av samme straff om man hadde gjort det samme mot ett menneske. Noe som er utrolig synd - de er absolutt like mye verdt slik som oss andre her på jorda.

Som i mange andre land skulle vi også i Norge hatt dyrepoliti. Det er altfor mye dyremisshanding her, mye mer enn vi fleste tror. Bare i mitt tilfelle hadde jeg aldri trodd jeg kom til å få sett det i virkelighet! 
Der streken går over til å bli dyremisshandling, det er når dyrene absolutt ikke får næringen de skal ha. Er alt for lett å sette seg fast, når de aldri for tilsyn. Tror de fleste skjønner hva jeg mener!

Masse dyr blir missbrukt på så mange forskjellige måter. Noen misshandler de sexuelt, andre skyter for å ha det "artig", noen har store farmer for å produsere pels og ikke minst for å teste diverse på dyr. 
De er like mye verdt i verden slik som oss! klikker ass.. avslutter heeer



Testing av dyr! _Bildet er fra google.no

Si din mening og dyremisshandling! 

 




Ann Cathrin Grytdal Berg



Hei! Er ei jente på 18 år som lever det gode liv som gravid. Venter en liten prins helt i starten av oktober. Fine snille kjæresten min kan jeg fint kalle for barnefar og er til stor hjelp! Begynte å blogge igjen for å ha svangerskapet skrevet ned en plass + at det er jo morro å lese igjennom senere :-)



arkiv


· Januar 2013 · Oktober 2012 · Juli 2012 · Juni 2012 · Mai 2012 · April 2012 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · November 2011 · Oktober 2011 · September 2011 · August 2011 · Juli 2011 · Juni 2011 · Mai 2011 · April 2011


kategorier


  • » 30 DAYS
  • » Annet
  • » Bilder
  • » Blogg
  • » Hest
  • » Hverdag
  • » Innkjøp
  • » inspirasjon
  • » Klær
  • » Konkuranser
  • » Musikk
  • » Outfit
  • » Spørsmålsrunder
  • » Temablogg
  • » Videoblogger



  • linker


    · blogg.no · Få din egen blogg!


    design







    Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
    Bloggen ligger på
    blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

    hits